Han er alt jeg kan tenke på


Jeg kan ikke tenke på annet - det er som om han har flyttet inn i tankene mine og nekter å gi plass til andre ting. Det er helt patetisk faktisk, hvor mye tid jeg bruker på å tenke på ham. Ikke misforstå, jeg er overhode ikke spesielt opptatt av gutter eller å fange deres interesse, lang derifra. Jeg går sjelden med sminke, jeg foretrekker bøker framfor fest og jeg nekter plent å ta på meg de åletrange svarte små kjolene som dekker alt for lite. Nei, det er ikke meg i det hele tatt. Siden jeg var femten har jeg ristet på hodet over jenter bruker kreftene sine på å fange gutters oppmerksomhet. Jeg har syntes at oppførselen deres har vært patetisk. Og nå? Nå har jeg blitt akkurat likedan selv. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke er opptatt av gutter i flertall, men en gutt - men han er jeg til gjengjeld fullstendig trollbundet av. Kanskje mer enn jeg burde være, med tanke på omstendighetene.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med å forklare hvorfor han får så unødvendig stor plass og oppmerksomhet på bloggen min. Jeg opprettet denne bloggen for å kunne gi litt utløp for følelsene mine, og det er akkurat det jeg gjør nå. Jeg kan nemlig ikke fortelle noen om følelsene mine for denne "vennen min" - ikke en gang til vennene mine. Hvorfor? Fordi vi er alle i samme vennegjeng. Min bestevenn er en av hans beste venner på skolen, og hvis jeg i det hele tatt hintet til noe som helst ville han fått vite det fortere enn svint. Jeg er også venn med en jente han har brukt hele barndommen på å være forelsket i. Halvveis uti året fortalte han hva han følte for henne, men hun sa hun bare ville være venner. Å tenke på det gjør fysisk vondt, og jeg håper bare han har kommet seg over henne - selv om jeg tviler sterkt. Uansett gjør det situasjonen komplisert. "Vennen min" og denne jenta snakker ikke sammen lenger; jeg tror nesten ikke de har utvekslet et ord siden den pinlige avsløringen. Men så er jeg venn med henne, og jeg er hodestups forelsket i ham. Hvor står jeg i alt dette da? Jeg er ikke sikker på noen ting uten om et faktum: Jeg må holde munn om følelsene mine. Ellers vil alt bli snudd på hodet....  (Derfor er det imidlertid fint å ha denne bloggen) 

Så må jeg jo fortelle litt om han også. Siden vi dro på klassetur for noen uker siden har vi snakket konstant. I løpet av turen spiste vi sammen (med andre til stede riktignok), vi gikk sammen og hang sammen formelig hele tiden. Han var så søt og omtenksom. En kveld begynte bestevennen min å spy, og både hun og hun som hjalp henne gikk seg bort. Det var kveld, det var kaldt, de var i en storby og venninnen min var syk, Jeg holdt på å dø av bekymring, men "vennen min" var verdens søteste og kom med trøstende ord og foreslo at vi skulle gå å se etter henne fordi jeg var så bekymret. Det hadde han virkelig ikke trengt! Det endte riktignok ikke slik vi (eller hvertfall jeg) hadde tenkt, for vi møtte læreren på veien som klikket vinkel fordi vi brøt regelen om å gå sammen minst tre og tre. Den uheldige hendelsen ga meg likevel sjansen til å vandre gatelangs alene med "vennen min" i skumringen. Hell i uhell, I guess. 

Fra den dagen av var vi sammen nesten hele tiden på turen. Vi lo så mye sammen og hadde det så gøy. Skulle vi ta taxi var det alltid vi som dro sammen. Vi gikk sammen til på vei til nye steder, og vi ble bedre gradvis bedre kjent. En kveld, etter at læreren hadde sovnet, samlet det seg en 6-7 stykker på rommet vårt. Vi drakk og begynte etter hvert å leke "Jeg har aldri..."-leken, noe som gjorde meg høyst ukomfortabel ettersom jeg ikke har gjort så mye - hvis man ikke regner med at jeg har lest Pan, Peer Gynt og Markens Grøde og jeg aldri har fått en dårligere karakter enn fem, men det tror jeg ikke betyr så mye i slike leker. Jeg hadde fullstendig rett, og snart kom spørsmål jeg ikke var helt villig til å svare på foran 5 relativt ukjente, relativt dømmende tenåringer - f.eks. det faktum at jeg er en håpløs romantiker som vil være forelsket før vurderer å ha sex med noen. Men spørsmålet om hvem som hadde hatt sex og hvem som ikke hadde hatt det kom opp, og alle venninnene mine drakk - hun ene hadde faktisk hatt sex med fetteren sin. Det er imidlertid ikke poenget, For det var en til som ikke drakk, og det var "vennen min". Det var et øyeblikk hvor vi så på hverandre mens de andre tok en slurk, og jeg husker det fortsatt. Jeg smilte litt og rødmet og han gjorde det samme, og det gjorde ikke akkurat at jeg tenkte mindre på ham. Senere den kvelden dro han ut med noen andre folk fra klassen (jeg ble igjen på hotellet fordi venninnen min fortsatt ikke var helt i form), og jeg hørte fra andre at han hadde hooket med ganske mange belgiske jenter den kvelden. Det gjør fortsatt vondt å tenke på det. Uansett, vi fortsatte å henge sammen, og da vi skulle hjem satte han seg ved siden av meg på flyet. Han visste at jeg var redd for å fly, og sammen med ham følte jeg meg trygg. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet ved siden av ham. 

Vi kom hjem fra turen og det var påskeferie. Vi snakket sammen hver dag, på snapchat, på messenger; vi snakket hele tiden og alt og ingenting. På dette tidspunktet kjente jeg ham godt. Jeg visste at han hadde en kjærlighet for varme gulv og ullsokker, og at han foretrekker rare russiske filmer framfor hollywood-produksjoner. Jeg visste at storesøsteren hans lurte ham til å leke med barbie når han var liten, og at moren hans hadde en usedvanlig god luktesans. Jeg fikk vite at faren ofte glemte hvilken klasse han gikk i, og at han byttet ungdomskole fordi ingen var seriøse nok med tanke på skolearbeid. Jeg lærte at en dag politiet kom for å undersøke skolen så satt han og en kamerat og røykte noe som definitivt var sterkere enn sigaretter, Jeg visste at han skulle til Island i ferien for å gå på konsert, at favortittsangen hans var "A Wolf at the Door" og at han ikke kan si et eneste vondt ord om noen. Dere skjønner tegninga. Jeg følte at jeg visste hvem han var, og nå føler jeg det mer enn noen gang. Og jeg liker ham bare enda mer. 

Det virker som om han kjenner meg også. Han kommenterer stadig vekk at jeg er fullstendig avhengig av kaffe, og han sender meg bilder når noe får ham til å tenke på meg. Han vet f.eks. at jeg er livredd for mark (virkelig livredd) og han sendte meg en lang og detaljert video av mark som ålte seg på en vegg. Sjarmerende, I know. Han vet at jeg stresser alt for mye, han vet hvilket universitet jeg drømmer om, han vet at jeg er utrolig klumsete og han vet at jeg er, i mangel av et bedre ord, awkward tvers igjennom. (og enda bedre, han synes det er morsomt!) Han vet at jeg har en sær interesse for kortfilmer, at jeg er den mest rotete personen i universet og at hunden min er langt over grensen til rar. Han kjenner meg. Han vet til og med mer om meg enn bestevenninnen min - hun er altfor opptatt av å snakke selv til å lære sånne ting om meg. Det er en herlig følelse og han betyr så mye for meg,

Om kveldene kan det hende han sender meg navnet på en film eller en sang. Så kan jeg sitte "sammen med ham" og høre/se på, og vi snakker sammen på snapchat underveis. Han er så fantastisk. Hver gang han sender et bilde av seg selv hopper hjertet mitt over et slag. Det hender ofte at jeg må spille av snappen på nytt fordi jeg var for opptatt med å studere ansiktet hans. Ikke at det betyr så mye hvordan han ser ut; det er ikke derfor jeg liker ham. Han sier av og til ting som får meg til å håpe at følelsene mine er gjensidige, f.eks. at han liker den og den emojien fordi den minner ham om meg, eller at jeg kledde snapchat-filtere. Men jeg vet ikke hva han føler eller tenker eller synes, og det er så vanskelig for meg å ha så mye kontakt med ham. Det gjør rett og slett vondt; det er som en stadig påminnelse om at vi ikke er sammen. Jeg har aldri likt noen så godt før og jeg har aldri trengt noen så mye før heller. Jeg kan ikke miste ham som venn og jeg tror ikke jeg kan fortsette å være venn med ham sånn som dette. 

Jeg har egentlig ingen ide om hva jeg burde gjøre. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

xxx

xxx

18, Oslo

. . . . . . . . . . Jeg er en jente som blogger for å finne meg selv, og for å få litt utløp for den kaotiske tankegangen min. Jeg vil ofte skrive om hverdagen min og de små gledene i livet mitt. Ettersom jeg, i hvertfall forøyeblikket, velger å forbli anonym vil også vennene mine (og crushet mitt) forbli anonyme. Forresten, alle bildene er tatt av meg!

Kategorier

Arkiv

hits