Kaffekos og usikkerhet



Jeg våknet hos venninnen min, og sammen lagde vi speilegg og te til frokost. Hun måtte ganske straks begynne på leksene, og jeg dro for å møte min andre bestevenninne i området. De har vært gode venner siden de var fire år gamle, og nå er vi en uadskillelig trekløver. Jeg går ikke på samme skole som dem, men det gjør ingenting: Jeg vet at de er der for meg og at de alltid vil være det. 

Først hjalp jeg henne å vaske badet (huskpliktene hennes) og så gikk vi en tur sammen. Til slutt endte vi opp på en nydelig café med de søteste veggene som finnes og verdens koseligste atmosfære. Vi satt der lenge og bare snakket... Det tok ikke lang tid før temaet ble dreid inn på "vennen min" som jeg liker å kalle ham, for foreløpig er vi ingenting mer, selv om jeg liker å tro det. Jeg er sikker på at alle forelskede tenåringer tenker på samme måte, men han er virkelig noe for seg selv, og jeg klarer ikke å slutte å tenke på ham.

Skolen min er fylt med overfladiske barbiedukker som kler seg helt likt og som alltid går med vesker til mange tusen kroner. Jeg er ikke helt sånn, jeg bryr meg ikke så mye om fasade og merkeklær - og det gjør ikke han heller. Han er så ekte og omtenksom og herlig og søt og snill og perfekt. Og han bryr seg om meg. På vei hjem fra klasseturen vår satt han seg ved siden av meg fordi han visste at jeg var redd for å fly, og han får meg til å stresse mindre og le mer. Skolen vår arrangerte en foreldrefest en gang, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg - både venninnene mine og foreldrene mine var i dype samtaler, og jeg møtte blikket hans og uten et ord kunne jeg se at vi var enige: Vi var begge utilpasse og søkte dektning hos hverandre. På mange måter er han som meg, skoleflink og jordnær, men mye kulere og uten min obsessive disorder med skolearbiedet.

Jeg føler at jeg trenger ham i hverdagen min. I ferier og helger så snakker vi sammen hele tiden, og det gjør vi på skolen også. Men jeg er så glad i ham, og jeg vet ikke hvordan han føler det ovenfor meg, og det tar knekken på meg å gå rundt sånn og lure og tolke alt han sier. Vi tullet litt med en emoji en gang, og så skrev han til meg at han likte den fordi den minnet ham og meg, og en annen gang sa han at jeg kledde et visst sanpchat-filter. Sannsynligvis er det harmløse kommentarer fra hans side, men de gir meg håp om at vennskapet vårt kanskje kan bli til noe mer. Men hva tenker han? Hva mener han? Hva vil han? Jeg vet ikke, og usikkerheten knuser meg. 

Venninnen min ville at jeg skulle snakke med ham, men det kan jeg ikke. Det kan tross alt ødelegge vennskapet vårt, og det vil jeg ikke risikere. Men hva jeg skal gjøre, det vet jeg ikke. Foreløpig er alt jeg gjør å håpe på noe mer...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

xxx

xxx

18, Oslo

. . . . . . . . . . Jeg er en jente som blogger for å finne meg selv, og for å få litt utløp for den kaotiske tankegangen min. Jeg vil ofte skrive om hverdagen min og de små gledene i livet mitt. Ettersom jeg, i hvertfall forøyeblikket, velger å forbli anonym vil også vennene mine (og crushet mitt) forbli anonyme. Forresten, alle bildene er tatt av meg!

Kategorier

Arkiv

hits