Fuglekvitter p morgenkvisten



Jeg vknet klokken ni i dag. Hunden min slikket meg i ansiktet og fuglene kvitret utenfor vinduet mitt. Selv om det var tidlig, s skinte solen s sterkt at jeg flte varmen p kinnet mitt. Jeg bestemte meg med det samme for sette meg ute p balkongen. Det var herlig sitte der med tfler og en kopp kaffe og fle den svake vinden blse i hret og sola som varmet. Fuglekvittringen var enda tydeligere her ute, for knapt en meter utenfor balkongen var det et nydelig fuglerede. Man kan ikke se det p bildet, men det satt flere fugler der og sang. Det var deilig morgen, og selv jeg - som er et dovendyr om morgenen - storkoste meg. Enda bedre ble det nr jeg fikk en snapp med teksten: God morgen nr du vkner! :). I og med at den var fra "vennen min" gjorde den virkelig morgenen min god. Han var p vei til skolen for ta en tentamen i et fag jeg ikke har, og det var s hyggelig at han tenkte p meg. Det gjorde meg ordentlig glad; jeg satt p balkongen som smilte som en idiot. 

Han er alt jeg kan tenke p


Jeg kan ikke tenke p annet - det er som om han har flyttet inn i tankene mine og nekter gi plass til andre ting. Det er helt patetisk faktisk, hvor mye tid jeg bruker p tenke p ham. Ikke misforst, jeg er overhode ikke spesielt opptatt av gutter eller fange deres interesse, lang derifra. Jeg gr sjelden med sminke, jeg foretrekker bker framfor fest og jeg nekter plent ta p meg de letrange svarte sm kjolene som dekker alt for lite. Nei, det er ikke meg i det hele tatt. Siden jeg var femten har jeg ristet p hodet over jenter bruker kreftene sine p fange gutters oppmerksomhet. Jeg har syntes at oppfrselen deres har vrt patetisk. Og n? N har jeg blitt akkurat likedan selv. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke er opptatt av gutter i flertall, men en gutt - men han er jeg til gjengjeld fullstendig trollbundet av. Kanskje mer enn jeg burde vre, med tanke p omstendighetene.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med forklare hvorfor han fr s undvendig stor plass og oppmerksomhet p bloggen min. Jeg opprettet denne bloggen for kunne gi litt utlp for flelsene mine, og det er akkurat det jeg gjr n. Jeg kan nemlig ikke fortelle noen om flelsene mine for denne "vennen min" - ikke en gang til vennene mine. Hvorfor? Fordi vi er alle i samme vennegjeng. Min bestevenn er en av hans beste venner p skolen, og hvis jeg i det hele tatt hintet til noe som helst ville han ftt vite det fortere enn svint. Jeg er ogs venn med en jente han har brukt hele barndommen p vre forelsket i. Halvveis uti ret fortalte han hva han flte for henne, men hun sa hun bare ville vre venner. tenke p det gjr fysisk vondt, og jeg hper bare han har kommet seg over henne - selv om jeg tviler sterkt. Uansett gjr det situasjonen komplisert. "Vennen min" og denne jenta snakker ikke sammen lenger; jeg tror nesten ikke de har utvekslet et ord siden den pinlige avslringen. Men s er jeg venn med henne, og jeg er hodestups forelsket i ham. Hvor str jeg i alt dette da? Jeg er ikke sikker p noen ting uten om et faktum: Jeg m holde munn om flelsene mine. Ellers vil alt bli snudd p hodet....  (Derfor er det imidlertid fint ha denne bloggen) 

S m jeg jo fortelle litt om han ogs. Siden vi dro p klassetur for noen uker siden har vi snakket konstant. I lpet av turen spiste vi sammen (med andre til stede riktignok), vi gikk sammen og hang sammen formelig hele tiden. Han var s st og omtenksom. En kveld begynte bestevennen min spy, og bde hun og hun som hjalp henne gikk seg bort. Det var kveld, det var kaldt, de var i en storby og venninnen min var syk, Jeg holdt p d av bekymring, men "vennen min" var verdens steste og kom med trstende ord og foreslo at vi skulle g se etter henne fordi jeg var s bekymret. Det hadde han virkelig ikke trengt! Det endte riktignok ikke slik vi (eller hvertfall jeg) hadde tenkt, for vi mtte lreren p veien som klikket vinkel fordi vi brt regelen om g sammen minst tre og tre. Den uheldige hendelsen ga meg likevel sjansen til vandre gatelangs alene med "vennen min" i skumringen. Hell i uhell, I guess. 

Fra den dagen av var vi sammen nesten hele tiden p turen. Vi lo s mye sammen og hadde det s gy. Skulle vi ta taxi var det alltid vi som dro sammen. Vi gikk sammen til p vei til nye steder, og vi ble bedre gradvis bedre kjent. En kveld, etter at lreren hadde sovnet, samlet det seg en 6-7 stykker p rommet vrt. Vi drakk og begynte etter hvert leke "Jeg har aldri..."-leken, noe som gjorde meg hyst ukomfortabel ettersom jeg ikke har gjort s mye - hvis man ikke regner med at jeg har lest Pan, Peer Gynt og Markens Grde og jeg aldri har ftt en drligere karakter enn fem, men det tror jeg ikke betyr s mye i slike leker. Jeg hadde fullstendig rett, og snart kom sprsml jeg ikke var helt villig til svare p foran 5 relativt ukjente, relativt dmmende tenringer - f.eks. det faktum at jeg er en hpls romantiker som vil vre forelsket fr vurderer ha sex med noen. Men sprsmlet om hvem som hadde hatt sex og hvem som ikke hadde hatt det kom opp, og alle venninnene mine drakk - hun ene hadde faktisk hatt sex med fetteren sin. Det er imidlertid ikke poenget, For det var en til som ikke drakk, og det var "vennen min". Det var et yeblikk hvor vi s p hverandre mens de andre tok en slurk, og jeg husker det fortsatt. Jeg smilte litt og rdmet og han gjorde det samme, og det gjorde ikke akkurat at jeg tenkte mindre p ham. Senere den kvelden dro han ut med noen andre folk fra klassen (jeg ble igjen p hotellet fordi venninnen min fortsatt ikke var helt i form), og jeg hrte fra andre at han hadde hooket med ganske mange belgiske jenter den kvelden. Det gjr fortsatt vondt tenke p det. Uansett, vi fortsatte henge sammen, og da vi skulle hjem satte han seg ved siden av meg p flyet. Han visste at jeg var redd for fly, og sammen med ham flte jeg meg trygg. Det tok ikke lang tid fr jeg sovnet ved siden av ham. 

Vi kom hjem fra turen og det var pskeferie. Vi snakket sammen hver dag, p snapchat, p messenger; vi snakket hele tiden og alt og ingenting. P dette tidspunktet kjente jeg ham godt. Jeg visste at han hadde en kjrlighet for varme gulv og ullsokker, og at han foretrekker rare russiske filmer framfor hollywood-produksjoner. Jeg visste at storessteren hans lurte ham til leke med barbie nr han var liten, og at moren hans hadde en usedvanlig god luktesans. Jeg fikk vite at faren ofte glemte hvilken klasse han gikk i, og at han byttet ungdomskole fordi ingen var serise nok med tanke p skolearbeid. Jeg lrte at en dag politiet kom for underske skolen s satt han og en kamerat og rykte noe som definitivt var sterkere enn sigaretter, Jeg visste at han skulle til Island i ferien for g p konsert, at favortittsangen hans var "A Wolf at the Door" og at han ikke kan si et eneste vondt ord om noen. Dere skjnner tegninga. Jeg flte at jeg visste hvem han var, og n fler jeg det mer enn noen gang. Og jeg liker ham bare enda mer. 

Det virker som om han kjenner meg ogs. Han kommenterer stadig vekk at jeg er fullstendig avhengig av kaffe, og han sender meg bilder nr noe fr ham til tenke p meg. Han vet f.eks. at jeg er livredd for mark (virkelig livredd) og han sendte meg en lang og detaljert video av mark som lte seg p en vegg. Sjarmerende, I know. Han vet at jeg stresser alt for mye, han vet hvilket universitet jeg drmmer om, han vet at jeg er utrolig klumsete og han vet at jeg er, i mangel av et bedre ord, awkward tvers igjennom. (og enda bedre, han synes det er morsomt!) Han vet at jeg har en sr interesse for kortfilmer, at jeg er den mest rotete personen i universet og at hunden min er langt over grensen til rar. Han kjenner meg. Han vet til og med mer om meg enn bestevenninnen min - hun er altfor opptatt av snakke selv til lre snne ting om meg. Det er en herlig flelse og han betyr s mye for meg,

Om kveldene kan det hende han sender meg navnet p en film eller en sang. S kan jeg sitte "sammen med ham" og hre/se p, og vi snakker sammen p snapchat underveis. Han er s fantastisk. Hver gang han sender et bilde av seg selv hopper hjertet mitt over et slag. Det hender ofte at jeg m spille av snappen p nytt fordi jeg var for opptatt med studere ansiktet hans. Ikke at det betyr s mye hvordan han ser ut; det er ikke derfor jeg liker ham. Han sier av og til ting som fr meg til hpe at flelsene mine er gjensidige, f.eks. at han liker den og den emojien fordi den minner ham om meg, eller at jeg kledde snapchat-filtere. Men jeg vet ikke hva han fler eller tenker eller synes, og det er s vanskelig for meg ha s mye kontakt med ham. Det gjr rett og slett vondt; det er som en stadig pminnelse om at vi ikke er sammen. Jeg har aldri likt noen s godt fr og jeg har aldri trengt noen s mye fr heller. Jeg kan ikke miste ham som venn og jeg tror ikke jeg kan fortsette vre venn med ham snn som dette. 

Jeg har egentlig ingen ide om hva jeg burde gjre. 

Forkjlet og fornyd



Jeg vknet opp i dag og inns at jeg hadde blitt forkjlet. Jeg formelig badet i svette og alt var varmt og klamt i det ene yeblikket, og i det neste s frs jeg halvt i hjel. Det endte med at jeg lot vre dra p skolen. Jeg tok en paracet og la meg for sove igjen. Da jeg vknet var jeg bedre, og jeg bestemte meg for gjre det beste ut av dagen. Jeg tok p meg favorittsokkene mine (mormors hjemmelagde med sauer p), ullgenser og pysjbukse, og s gikk jeg inn p kjkkenet for lage en kopp te.

Resten av dagen satt jeg i vinduskarmen og drakk te og strikket videre p genseren min. Som bakgrunnsmusikk spilte jeg Taylor Swfrs Red-sanger, og ved siden av meg satt hunden min og gjorde sitt beste for prve la vre spise garnnstene mine. Selv om det ikke gikk s bra (nstene mine er full av hundesikkel og spytt) var jeg glad for ha ham ved siden av meg. Det er tross alt litt selskap i den lille pelsdotten. 

Alt i alt var det en relativt fin dag til tross for forkjlelsen min, og enda bedre ble den av de hyggelige snappene jeg fikk fra den store forelskelsen min. Han drev tullet med hvor klumsete jeg var (noe som er mer sant enn jeg noen sinne kan f understreket), men han sa at det var morsomt og at det gjorde ham glad. Du kan trygt si at den kommentaren gjorde meg glad ogs - syk eller ikke syk!

De steste plaggene i hele verden

Modcloth har noen av de steste plaggene i hele verden! Ovenfor ser du mine favoritter, og de illustrerer stilen min ganske godt. Plaggene brer et preg av noe en bestemor kunne brukt, men samtidig ser de noe barnslig ut. Jeg liker de duse fargene og stoffene som blir brukt; det gjr klrne n nydelige! Jeg skal definitivt bestille noen av disse.

Hva liker dere best?

En innedag



Dagen i dag har vrt en avslappende og intetsigende en - en dag som har blitt fylt av kosing med hunden min, strikking, lesing og dagdrmming. Jeg liker snne dager; de blir som en pause fra virkeligheten der alt som finnes er meg, hunden og leiligheten. Det blir som en deilig, avslappende liten boble.  (Det synes nok hunden min ogs, han liker sitte snn i vinduskarmen og bare se ut p verden utenfor).

Tentamnene er n like rundt hjrnet, s etter middag skal jeg sette meg ned lese litt om American Exceptionalism til engektentamen og problemer med demokratiet til politikktentamen - spennende temaer begge to! Jeg har lrt at for gjre det bra p skolen (uten bli utslitt vel merke) er det like viktig koble av som lese. Derfor har jeg valgt dele dagen litt i to; kosing og avslapping p dagen og jobbing p kvelden. Balansen mellom arbeid og fritid er ikke bare vanskelig finne, men ogs strengt ndvendig for trives. 

Som Dr. Seuss skriver i diktet sitt, "Oh, the places you'll go!":

"Be sure when you step.
Step with care and great tact
and remember that Life's 
a Great Balancing Act."

Kaffekos og usikkerhet



Jeg vknet hos venninnen min, og sammen lagde vi speilegg og te til frokost. Hun mtte ganske straks begynne p leksene, og jeg dro for mte min andre bestevenninne i omrdet. De har vrt gode venner siden de var fire r gamle, og n er vi en uadskillelig treklver. Jeg gr ikke p samme skole som dem, men det gjr ingenting: Jeg vet at de er der for meg og at de alltid vil vre det. 

Frst hjalp jeg henne vaske badet (huskpliktene hennes) og s gikk vi en tur sammen. Til slutt endte vi opp p en nydelig caf med de steste veggene som finnes og verdens koseligste atmosfre. Vi satt der lenge og bare snakket... Det tok ikke lang tid fr temaet ble dreid inn p "vennen min" som jeg liker kalle ham, for forelpig er vi ingenting mer, selv om jeg liker tro det. Jeg er sikker p at alle forelskede tenringer tenker p samme mte, men han er virkelig noe for seg selv, og jeg klarer ikke slutte tenke p ham.

Skolen min er fylt med overfladiske barbiedukker som kler seg helt likt og som alltid gr med vesker til mange tusen kroner. Jeg er ikke helt snn, jeg bryr meg ikke s mye om fasade og merkeklr - og det gjr ikke han heller. Han er s ekte og omtenksom og herlig og st og snill og perfekt. Og han bryr seg om meg. P vei hjem fra klasseturen vr satt han seg ved siden av meg fordi han visste at jeg var redd for fly, og han fr meg til stresse mindre og le mer. Skolen vr arrangerte en foreldrefest en gang, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjre av meg - bde venninnene mine og foreldrene mine var i dype samtaler, og jeg mtte blikket hans og uten et ord kunne jeg se at vi var enige: Vi var begge utilpasse og skte dektning hos hverandre. P mange mter er han som meg, skoleflink og jordnr, men mye kulere og uten min obsessive disorder med skolearbiedet.

Jeg fler at jeg trenger ham i hverdagen min. I ferier og helger s snakker vi sammen hele tiden, og det gjr vi p skolen ogs. Men jeg er s glad i ham, og jeg vet ikke hvordan han fler det ovenfor meg, og det tar knekken p meg g rundt snn og lure og tolke alt han sier. Vi tullet litt med en emoji en gang, og s skrev han til meg at han likte den fordi den minnet ham og meg, og en annen gang sa han at jeg kledde et visst sanpchat-filter. Sannsynligvis er det harmlse kommentarer fra hans side, men de gir meg hp om at vennskapet vrt kanskje kan bli til noe mer. Men hva tenker han? Hva mener han? Hva vil han? Jeg vet ikke, og usikkerheten knuser meg. 

Venninnen min ville at jeg skulle snakke med ham, men det kan jeg ikke. Det kan tross alt delegge vennskapet vrt, og det vil jeg ikke risikere. Men hva jeg skal gjre, det vet jeg ikke. Forelpig er alt jeg gjr hpe p noe mer...

Helgekos og barndomsminner



Jeg sov dypt og lenge, og jeg spiste ikke frokost fr klokken var 12. Da satt vi sammen alle tre, jeg og familien min, og drakk kaffe og spiste croissants. Det var en fin og rolig start p dagen, fr de dro av grde for beske noen slektninger p Moss. Jeg ble igjen hjemme. Inntullet i morgenkpe med pusetfler og pysjbukse begynte jeg bake for meg selv. Jeg satt p en Taylor Swift-sang, og lyttet til tekster som "It feels like a perfect day to dress up like hipsters" og "Bakers gonna bake, bake, bake, bake, bake", og jeg kunne ikke gjre annet enn smile. Tekstene var som skapt for meg! Jeg strikket litt mens muffinsene stod i ovnen, og nr de var ferdige spiste jeg en sammen med et glass melk.

Dagen seilte forbi, slik den ofte gjr nr man str opp sent, og en liten stund senere satt jeg med en gammel venninne og drakk kaffe p cafe . Det er herlig vre med henne - vi har kjent hverandre siden vi var sm. Vi har gjennomgtt alle de kleine og pinlige fasene i livet sammen; jeg var der for henne nr hun klippet i fingeren til gutten hun var forelsket i s han ble kjrt p sykehus (et uhell selvsagt) og hun trillet meg rundt p grdsplassen da jeg brakk beinet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og jeg vet at hun alltid vil vre i livet mitt. Bde hun og familien hennes er omtrent en del av min egen. Den tryggheten gjr framtiden mindre skremmende og nedturene lettere bre. Vi dro hjem til henne etter kaffedaten, og akkurat som vi gjorde hver helg fra vi var 5 til vi var 16 s sov jeg over hos henne. Jeg fikk luftet alle bekymringene og gledene og flelsene jeg hadde angende "vennen min", og hun snakket om kjresten hennes, og hvordan de gled fra hverandre - sakte, men sikkert... 

Vi sovnet side om side inne p det velkjente soverommet hennes. Jeg tenkte p den gangen vi trodde et spkelse hadde delagt barbiekjolen hennes, eller den gangen vi lagde muffins med melglassur og solgte dem i gata... Eller den gangen hun falt ned fra kjkkenstolen og brakk halebeinet, eller den gangen vi brukte opp to tusen kroner p like klr. Vi har s mange minner sammen, og jeg vet at vi kommer til f flere. Likevel er det litt vemodig tenke tilbake p alle disse minnene. Jeg vokste opp sammen med henne, og n er barndommen over. Fra n av er ingenting sikkert lenger....

I dag var jeg lykkelig


Jeg vknet idag av at hunden min slikket meg i ansiktet. Solen skinte inn gjennom vinduet mitt, og luften som trakk fra vindussprekken var ren og st; det luktet vr. Det var en herlig mte vkne p. Sengetyet mitt trakk til seg denne vr-luften og det luktet vidunderlig - trykt. Jeg krllet meg sammen til en liten ball for nyte den gode flelsen den gav meg. Hunden min la seg p hodeputa mi, og slik l vi en stud og nt vr-mrningen sammen. Sakte spredte det seg en flelse av lykke i kroppen min, og den forsvant ikke selv om jeg begynte tenke p dagens gjreml: En kapittelprve og en litteraturdiskusjon (/vurderingssituasjon), begge omfattende og viktige for standpunktkarakteren. Jeg flte likevel ikke det velkjente suget i magen og stresset som normalt ville samlet seg i en knute bak i nakken. Kroppen min var fortsatt fylt med en herlig flelse, og jeg tenkte p alle gledene som dagen ville bringe. Etter skolen skulle jeg nemlig mte bestevenninnen min p kaf, og etter det var det helg. Og solen strmmet inn gjennom vinduet mitt. Og hunden min l krllet sammen p puten min. Og utenfor var det vr; fuglene kvitret. For frste gang p revis tenkte jeg at skolearbeidet ikke var alt. Det var en god flelse, og jeg var stolt av ha den. Kanskje kan jeg bli flinkere til stille mindre krav til meg selv? Kanskje jeg kan ta til takke med en 5+? Tiden vil vise. 

Jeg stod opp, tok en dusj og kledde p meg det frste jeg fant i skapet. Til frokost spiste jeg grsdagens sesar-salat mens jeg s en episode New Girl (jeg elsker stilen hennes!) og satt inntullet i yndlingsteppet mitt. S kom jeg meg avgrde til skolen, og synet av vennen min (som jeg kanskje liker litt for godt) og bestevenninnen min fikk meg til smile. Litteraturdiskusjonen gikk kjempedrlig; jeg satte meg fast flere ganger i diskusjonen, og jeg argumenterte mot vennen min. Hver gang han sa noe ble jeg fullstendig distrahert, og de eller velstrukturerte tankene mine gikk i helt gale retninger. Prven min gikk ogs drlig. Kanskje gikk det likevel bedre enn jeg trodde. Skoledagen var over i tretiden, og venninnen min og jeg gikk p kafen rett utenfor skolebygget. Vi snakket lenge om alt og ingenting over en kopp kaffe. Hvordan skulle man hndtere vokse fra vennene sine? Hvordan skulle man finne balansen mellom hard jobbing og ha det gy? Hvordan blir det reise fra alt trykt og begi seg ut i den store verden etter videregende? Det var herlig f tid til snakke ordentlig med henne; i hverdagen rekker man ikke stort mer enn overfladiske kommentarer. Det gjorde at dagens skolerelaterte nedturer fadet i bakgrunnen og jeg kjente p hvor glad jeg var i henne - hvor mye hun betydde for meg. Det gjorde meg glad og stolt og trygg. Jeg tror hun flte det samme. 

Med et smil dro jeg hjem, og klokken fem dro jeg p restaurant med familien min og en venninne av dem - en jeg liker veldig godt. Det var hyggelig se henne igjen, og vi koste oss - alle fire. De var flinke til inkludere meg i samtalen, og venninnen deres var like morsom som alltid. Etter mltidet gikk jeg en lang tur med kameraet mitt. Jeg tok massevis av bilder, blant dem tre-bildet ovenfor. Det var herlig g slik alene, uten ml og mening. Og med et kamera i hnden var det lettere se og sette pris p den vakre naturen rundt meg. Jeg storkoste meg virkelig. Blveisen tittet fram overalt, og endene kvekket i vannkanten. Selv om klokka var tte, var sola fortsatt fremme. Det var en fredelig tur, og jeg nt at jeg kunne ta veien hvor som helst. Det gjorde at jeg flte meg fri og glad i hele kroppen. Det er tross alt de enkle gledene i livet som er de beste. 

N ligger jeg i sengen samen med hunden min og tenker over hvor usedvanlig bra denne dagen har vrt. Det har vrt deilig; alt blir s mye lettere nr man er litt lykkelig. Hvis jeg fr ti skal jeg lese litt fr jeg legger meg, og fr jeg sovner skal jeg drmme meg bort om vennen  min. Det gjr meg alltid i enda bedre humr, og drmmene mine blir ofte veeeldig fine :) 

Regn ute, men kos inne



I dag har det vrt det perfektet lesevret. Ute har det vrt grtt og trist og regnet har bttet ned omtrent uten stopp. Det gjorde det imidlertid mye enklere sette seg ned med lekser uten fle at man gikk glipp av sommervret utenfor. Jeg lagde meg en kopp kaffe og satte meg i vinduskarmen for flge med p regnet utenfor. Den trommende lyden av tegndrper som treffer taket har alltid vrt en av mine favorittlyder - s beroligende og jevn. Jeg satt og spiste et glass med yoghurt og br og tok fram favorittboken min (eller hvertfall for yeblikket), "The Mysterious Island" (av Julies Verne, skrevet i 1874).  Det var s fint sitte slik i vinduskarmen min med god mat og en god bok - og attp til med en god lyd utenfor. Etter noe som virket som kun et yeblikk hadde en time sust forbi, og jeg bestemte meg for at tiden var inne for  begynne p leksene.

Jeg satte p noen gamle Taylor Swift sanger, fra den tiden hun gikk i 60-talls klr, hadde pannelugg og stadig forelsket seg, for ha p litt musikk i bakgrunnen. Det pleier vanligvis gjre arbeidet litt morsommere for meg, men i dag var det hplst. Alle sangene hennes minnet meg bare om en venn av meg - en venn jeg egentlig skulle nske var mye mer enn en venn. Hele ferien snakket vi konstant sammen, og p skolen sitter vi sammen og samarbeider p alle prosjekter. Han er virkelig st og sjarmerende og s morsom at sev skoleflinke meg har vansker for konsentrere meg om timene. Noen ganger fr jeg inntrykk av at det kanskje kan bli noe mer mellom oss, men det er mulig nsketenkingen min gjr meg fullstendig blind.

En stund satt jeg slikt og tenkte p ham, og p alt annet mellom himmel og jord, med Taylors stemme i bakgrunnen. Men s gikk det i dra og foreldrene mine kom hjem. Jeg ble rsket ut av dagdrmmen min og tok med meg skolearbeidet jeg egentlig skulle gjre til favorittstedet mitt: vinduskarmen p rommet mitt. Jeg skjv bestemt bort alle andre tanker og fikk til slutt skrevet ned litt om mediehistorie og trykkekunsten og til slutt et par refleksjoner om romanen "Brave New World" - et fantastisk stykke litteratur jeg anbefaler alle p det sterkeste lese! Med alle sine Shakespear referanser, skildringer, filosofier, ideologier, politiske sprsml, etiske utfordringer og skildringer er den like stimulerende som nydelig.

Men nok om det. N som klokka begynner nrme seg tte skal jeg ta med hunden min ut og g en lang tur i skumringen. Da skal jeg la alle tankene fly som de vil og bare ta innover meg den nydelige parken vi alltid gr til. S fr jeg heller ta opp igjen tanketrden om "vennen min" og fundere litt mer senere. Jeg er alltid s glad i kveldsturene vre; de fr meg til slappe av og s fr jeg en time med frisk luft, P slutten av dagen gjr det at svnen kommer s fort som bare det. Fr jeg vet ordet av det ligger jeg nok og sover i sengen min med hunden p hodeputa. Ikke s verst igrunn :)

For min egen fornyelses skyld



I dag bestemte jeg meg for begynne blogge - selv om tanken har vrt der lenge. Jeg vil imidlertid, slik som Ibsens Lytnant Glahn sa, "skrive for min egen fornyelses skyld." Jeg vil alts skrive fordi jeg selv nsker det, ikke for tilfredsstille eventuelle lesere. Med andre ord gir jeg dere en advarsel: Det kan hende dere finner bloggen min utrolig kjedelig, uten at jeg skal ta sorgene p forskudd. Meningen med denne bloggen, i alle fall for min egen del, vil vre finne meg selv gjennom dele mine tanker og opplevelser. Forhpentligvis ser alt litt klarere ut nr det er skrevet ned. Og s selvflgelig: Ved  lagre opplevelsene mine online vil det gi meg muligheten til gjenoppleve dem nr som helst! Alts appellerer denne ideen veldig til meg. 

Jeg kommer likevel til blogge med en liten tvist. Fram til 1. september, som er om nyaktig 5 mneder, vil jeg forbli anonym. Hvorfor? Fordi jeg har satt meg enkelte ml for meg selv som jeg nsker n innen tidsfristen. De innebrer en endring av treningsvaner, spisevaner, leksevaner og liknende. Fr jeg begynner blogge, inklusivt fult navn og bilder av meg selv, vil jeg derfor presentere den beste utgaven av meg selv. Ikke for bli likt av andre, men simpeltent for gi meg den selvtilliten som trengs for fronte seg selv offentlig - enten man fr mange lesere eller ikke vil bildene ligge p nettet med fri tilgang for alle. For meg er det en big deal og en utfordring som jeg riktig nok nsker ta p meg, men under mine egne premisser. S fram til begynnelsen av september vil jeg blogge om min hverdag anonymt, samtidig som jeg vil fokusere p hvordan jeg jobber for n mlene mine. Forhpentligvis vil det vre noen lunde interessant likevel. 

Jeg burde kanskje ogs si noe om navnet p bloggen, "my vintage". Det valgte jeg fordi jeg er svrt tiltrukket av vintage stil og levemte, og en del av mlene mine er fordype meg i denne "kulturen" om du vil. I september vil jeg blogge mer om klesstilen som flger med, samt min egen tilnrming til en vintage livsstil. Mens jeg forblir anonym vil jeg imidlertid fokusere mindre p dette, og mer p hverdagen min. Det er imidlertid innholdet etter 1. september som virkelig er hovedideen bak bloggen; bloggingen fram til da er mer for motivere meg selv og forplikte meg til tidsfristen jeg har satt.

Hper dette blir like interessant for dere som det blir for meg!

Les mer i arkivet April 2016 Mars 2016
hits