Fuglekvitter på morgenkvisten



Jeg våknet klokken ni i dag. Hunden min slikket meg i ansiktet og fuglene kvitret utenfor vinduet mitt. Selv om det var tidlig, så skinte solen så sterkt at jeg følte varmen på kinnet mitt. Jeg bestemte meg med det samme for å sette meg ute på balkongen. Det var herlig å sitte der med tøfler og en kopp kaffe og føle den svake vinden blåse i håret og sola som varmet. Fuglekvittringen var enda tydeligere her ute, for knapt en meter utenfor balkongen var det et nydelig fuglerede. Man kan ikke se det på bildet, men det satt flere fugler der og sang. Det var deilig morgen, og selv jeg - som er et dovendyr om morgenen - storkoste meg. Enda bedre ble det når jeg fikk en snapp med teksten: God morgen når du våkner! :). I og med at den var fra "vennen min" gjorde den virkelig morgenen min god. Han var på vei til skolen for å ta en tentamen i et fag jeg ikke har, og det var så hyggelig at han tenkte på meg. Det gjorde meg ordentlig glad; jeg satt på balkongen som smilte som en idiot. 

Han er alt jeg kan tenke på


Jeg kan ikke tenke på annet - det er som om han har flyttet inn i tankene mine og nekter å gi plass til andre ting. Det er helt patetisk faktisk, hvor mye tid jeg bruker på å tenke på ham. Ikke misforstå, jeg er overhode ikke spesielt opptatt av gutter eller å fange deres interesse, lang derifra. Jeg går sjelden med sminke, jeg foretrekker bøker framfor fest og jeg nekter plent å ta på meg de åletrange svarte små kjolene som dekker alt for lite. Nei, det er ikke meg i det hele tatt. Siden jeg var femten har jeg ristet på hodet over jenter bruker kreftene sine på å fange gutters oppmerksomhet. Jeg har syntes at oppførselen deres har vært patetisk. Og nå? Nå har jeg blitt akkurat likedan selv. Forskjellen er imidlertid at jeg ikke er opptatt av gutter i flertall, men en gutt - men han er jeg til gjengjeld fullstendig trollbundet av. Kanskje mer enn jeg burde være, med tanke på omstendighetene.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med å forklare hvorfor han får så unødvendig stor plass og oppmerksomhet på bloggen min. Jeg opprettet denne bloggen for å kunne gi litt utløp for følelsene mine, og det er akkurat det jeg gjør nå. Jeg kan nemlig ikke fortelle noen om følelsene mine for denne "vennen min" - ikke en gang til vennene mine. Hvorfor? Fordi vi er alle i samme vennegjeng. Min bestevenn er en av hans beste venner på skolen, og hvis jeg i det hele tatt hintet til noe som helst ville han fått vite det fortere enn svint. Jeg er også venn med en jente han har brukt hele barndommen på å være forelsket i. Halvveis uti året fortalte han hva han følte for henne, men hun sa hun bare ville være venner. Å tenke på det gjør fysisk vondt, og jeg håper bare han har kommet seg over henne - selv om jeg tviler sterkt. Uansett gjør det situasjonen komplisert. "Vennen min" og denne jenta snakker ikke sammen lenger; jeg tror nesten ikke de har utvekslet et ord siden den pinlige avsløringen. Men så er jeg venn med henne, og jeg er hodestups forelsket i ham. Hvor står jeg i alt dette da? Jeg er ikke sikker på noen ting uten om et faktum: Jeg må holde munn om følelsene mine. Ellers vil alt bli snudd på hodet....  (Derfor er det imidlertid fint å ha denne bloggen) 

Så må jeg jo fortelle litt om han også. Siden vi dro på klassetur for noen uker siden har vi snakket konstant. I løpet av turen spiste vi sammen (med andre til stede riktignok), vi gikk sammen og hang sammen formelig hele tiden. Han var så søt og omtenksom. En kveld begynte bestevennen min å spy, og både hun og hun som hjalp henne gikk seg bort. Det var kveld, det var kaldt, de var i en storby og venninnen min var syk, Jeg holdt på å dø av bekymring, men "vennen min" var verdens søteste og kom med trøstende ord og foreslo at vi skulle gå å se etter henne fordi jeg var så bekymret. Det hadde han virkelig ikke trengt! Det endte riktignok ikke slik vi (eller hvertfall jeg) hadde tenkt, for vi møtte læreren på veien som klikket vinkel fordi vi brøt regelen om å gå sammen minst tre og tre. Den uheldige hendelsen ga meg likevel sjansen til å vandre gatelangs alene med "vennen min" i skumringen. Hell i uhell, I guess. 

Fra den dagen av var vi sammen nesten hele tiden på turen. Vi lo så mye sammen og hadde det så gøy. Skulle vi ta taxi var det alltid vi som dro sammen. Vi gikk sammen til på vei til nye steder, og vi ble bedre gradvis bedre kjent. En kveld, etter at læreren hadde sovnet, samlet det seg en 6-7 stykker på rommet vårt. Vi drakk og begynte etter hvert å leke "Jeg har aldri..."-leken, noe som gjorde meg høyst ukomfortabel ettersom jeg ikke har gjort så mye - hvis man ikke regner med at jeg har lest Pan, Peer Gynt og Markens Grøde og jeg aldri har fått en dårligere karakter enn fem, men det tror jeg ikke betyr så mye i slike leker. Jeg hadde fullstendig rett, og snart kom spørsmål jeg ikke var helt villig til å svare på foran 5 relativt ukjente, relativt dømmende tenåringer - f.eks. det faktum at jeg er en håpløs romantiker som vil være forelsket før vurderer å ha sex med noen. Men spørsmålet om hvem som hadde hatt sex og hvem som ikke hadde hatt det kom opp, og alle venninnene mine drakk - hun ene hadde faktisk hatt sex med fetteren sin. Det er imidlertid ikke poenget, For det var en til som ikke drakk, og det var "vennen min". Det var et øyeblikk hvor vi så på hverandre mens de andre tok en slurk, og jeg husker det fortsatt. Jeg smilte litt og rødmet og han gjorde det samme, og det gjorde ikke akkurat at jeg tenkte mindre på ham. Senere den kvelden dro han ut med noen andre folk fra klassen (jeg ble igjen på hotellet fordi venninnen min fortsatt ikke var helt i form), og jeg hørte fra andre at han hadde hooket med ganske mange belgiske jenter den kvelden. Det gjør fortsatt vondt å tenke på det. Uansett, vi fortsatte å henge sammen, og da vi skulle hjem satte han seg ved siden av meg på flyet. Han visste at jeg var redd for å fly, og sammen med ham følte jeg meg trygg. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet ved siden av ham. 

Vi kom hjem fra turen og det var påskeferie. Vi snakket sammen hver dag, på snapchat, på messenger; vi snakket hele tiden og alt og ingenting. På dette tidspunktet kjente jeg ham godt. Jeg visste at han hadde en kjærlighet for varme gulv og ullsokker, og at han foretrekker rare russiske filmer framfor hollywood-produksjoner. Jeg visste at storesøsteren hans lurte ham til å leke med barbie når han var liten, og at moren hans hadde en usedvanlig god luktesans. Jeg fikk vite at faren ofte glemte hvilken klasse han gikk i, og at han byttet ungdomskole fordi ingen var seriøse nok med tanke på skolearbeid. Jeg lærte at en dag politiet kom for å undersøke skolen så satt han og en kamerat og røykte noe som definitivt var sterkere enn sigaretter, Jeg visste at han skulle til Island i ferien for å gå på konsert, at favortittsangen hans var "A Wolf at the Door" og at han ikke kan si et eneste vondt ord om noen. Dere skjønner tegninga. Jeg følte at jeg visste hvem han var, og nå føler jeg det mer enn noen gang. Og jeg liker ham bare enda mer. 

Det virker som om han kjenner meg også. Han kommenterer stadig vekk at jeg er fullstendig avhengig av kaffe, og han sender meg bilder når noe får ham til å tenke på meg. Han vet f.eks. at jeg er livredd for mark (virkelig livredd) og han sendte meg en lang og detaljert video av mark som ålte seg på en vegg. Sjarmerende, I know. Han vet at jeg stresser alt for mye, han vet hvilket universitet jeg drømmer om, han vet at jeg er utrolig klumsete og han vet at jeg er, i mangel av et bedre ord, awkward tvers igjennom. (og enda bedre, han synes det er morsomt!) Han vet at jeg har en sær interesse for kortfilmer, at jeg er den mest rotete personen i universet og at hunden min er langt over grensen til rar. Han kjenner meg. Han vet til og med mer om meg enn bestevenninnen min - hun er altfor opptatt av å snakke selv til å lære sånne ting om meg. Det er en herlig følelse og han betyr så mye for meg,

Om kveldene kan det hende han sender meg navnet på en film eller en sang. Så kan jeg sitte "sammen med ham" og høre/se på, og vi snakker sammen på snapchat underveis. Han er så fantastisk. Hver gang han sender et bilde av seg selv hopper hjertet mitt over et slag. Det hender ofte at jeg må spille av snappen på nytt fordi jeg var for opptatt med å studere ansiktet hans. Ikke at det betyr så mye hvordan han ser ut; det er ikke derfor jeg liker ham. Han sier av og til ting som får meg til å håpe at følelsene mine er gjensidige, f.eks. at han liker den og den emojien fordi den minner ham om meg, eller at jeg kledde snapchat-filtere. Men jeg vet ikke hva han føler eller tenker eller synes, og det er så vanskelig for meg å ha så mye kontakt med ham. Det gjør rett og slett vondt; det er som en stadig påminnelse om at vi ikke er sammen. Jeg har aldri likt noen så godt før og jeg har aldri trengt noen så mye før heller. Jeg kan ikke miste ham som venn og jeg tror ikke jeg kan fortsette å være venn med ham sånn som dette. 

Jeg har egentlig ingen ide om hva jeg burde gjøre. 

Forkjølet og fornøyd



Jeg våknet opp i dag og innså at jeg hadde blitt forkjølet. Jeg formelig badet i svette og alt var varmt og klamt i det ene øyeblikket, og i det neste så frøs jeg halvt i hjel. Det endte med at jeg lot være å dra på skolen. Jeg tok en paracet og la meg for å sove igjen. Da jeg våknet var jeg bedre, og jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av dagen. Jeg tok på meg favorittsokkene mine (mormors hjemmelagde med sauer på), ullgenser og pysjbukse, og så gikk jeg inn på kjøkkenet for å lage en kopp te.

Resten av dagen satt jeg i vinduskarmen og drakk te og strikket videre på genseren min. Som bakgrunnsmusikk spilte jeg Taylor Swfrs Red-sanger, og ved siden av meg satt hunden min og gjorde sitt beste for å prøve å la være å spise garnnøstene mine. Selv om det ikke gikk så bra (nøstene mine er full av hundesikkel og spytt) var jeg glad for å ha ham ved siden av meg. Det er tross alt litt selskap i den lille pelsdotten. 

Alt i alt var det en relativt fin dag til tross for forkjølelsen min, og enda bedre ble den av de hyggelige snappene jeg fikk fra den store forelskelsen min. Han drev å tullet med hvor klumsete jeg var (noe som er mer sant enn jeg noen sinne kan få understreket), men han sa at det var morsomt og at det gjorde ham glad. Du kan trygt si at den kommentaren gjorde meg glad også - syk eller ikke syk!

De søteste plaggene i hele verden

Modcloth har noen av de søteste plaggene i hele verden! Ovenfor ser du mine favoritter, og de illustrerer stilen min ganske godt. Plaggene bærer et preg av noe en bestemor kunne brukt, men samtidig ser de noe barnslig ut. Jeg liker de duse fargene og stoffene som blir brukt; det gjør klærne nå nydelige! Jeg skal definitivt bestille noen av disse.

Hva liker dere best?

En innedag



Dagen i dag har vært en avslappende og intetsigende en - en dag som har blitt fylt av kosing med hunden min, strikking, lesing og dagdrømming. Jeg liker sånne dager; de blir som en pause fra virkeligheten der alt som finnes er meg, hunden og leiligheten. Det blir som en deilig, avslappende liten boble.  (Det synes nok hunden min også, han liker å sitte sånn i vinduskarmen og bare se ut på verden utenfor).

Tentamnene er nå like rundt hjørnet, så etter middag skal jeg sette meg ned å lese litt om American Exceptionalism til engektentamen og problemer med demokratiet til politikktentamen - spennende temaer begge to! Jeg har lært at for å gjøre det bra på skolen (uten å bli utslitt vel å merke) er det like viktig å koble av som å lese. Derfor har jeg valgt å dele dagen litt i to; kosing og avslapping på dagen og jobbing på kvelden. Balansen mellom arbeid og fritid er ikke bare vanskelig å finne, men også strengt nødvendig for å trives. 

Som Dr. Seuss skriver i diktet sitt, "Oh, the places you'll go!":

"Be sure when you step.
Step with care and great tact
and remember that Life's 
a Great Balancing Act."

Kaffekos og usikkerhet



Jeg våknet hos venninnen min, og sammen lagde vi speilegg og te til frokost. Hun måtte ganske straks begynne på leksene, og jeg dro for å møte min andre bestevenninne i området. De har vært gode venner siden de var fire år gamle, og nå er vi en uadskillelig trekløver. Jeg går ikke på samme skole som dem, men det gjør ingenting: Jeg vet at de er der for meg og at de alltid vil være det. 

Først hjalp jeg henne å vaske badet (huskpliktene hennes) og så gikk vi en tur sammen. Til slutt endte vi opp på en nydelig café med de søteste veggene som finnes og verdens koseligste atmosfære. Vi satt der lenge og bare snakket... Det tok ikke lang tid før temaet ble dreid inn på "vennen min" som jeg liker å kalle ham, for foreløpig er vi ingenting mer, selv om jeg liker å tro det. Jeg er sikker på at alle forelskede tenåringer tenker på samme måte, men han er virkelig noe for seg selv, og jeg klarer ikke å slutte å tenke på ham.

Skolen min er fylt med overfladiske barbiedukker som kler seg helt likt og som alltid går med vesker til mange tusen kroner. Jeg er ikke helt sånn, jeg bryr meg ikke så mye om fasade og merkeklær - og det gjør ikke han heller. Han er så ekte og omtenksom og herlig og søt og snill og perfekt. Og han bryr seg om meg. På vei hjem fra klasseturen vår satt han seg ved siden av meg fordi han visste at jeg var redd for å fly, og han får meg til å stresse mindre og le mer. Skolen vår arrangerte en foreldrefest en gang, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg - både venninnene mine og foreldrene mine var i dype samtaler, og jeg møtte blikket hans og uten et ord kunne jeg se at vi var enige: Vi var begge utilpasse og søkte dektning hos hverandre. På mange måter er han som meg, skoleflink og jordnær, men mye kulere og uten min obsessive disorder med skolearbiedet.

Jeg føler at jeg trenger ham i hverdagen min. I ferier og helger så snakker vi sammen hele tiden, og det gjør vi på skolen også. Men jeg er så glad i ham, og jeg vet ikke hvordan han føler det ovenfor meg, og det tar knekken på meg å gå rundt sånn og lure og tolke alt han sier. Vi tullet litt med en emoji en gang, og så skrev han til meg at han likte den fordi den minnet ham og meg, og en annen gang sa han at jeg kledde et visst sanpchat-filter. Sannsynligvis er det harmløse kommentarer fra hans side, men de gir meg håp om at vennskapet vårt kanskje kan bli til noe mer. Men hva tenker han? Hva mener han? Hva vil han? Jeg vet ikke, og usikkerheten knuser meg. 

Venninnen min ville at jeg skulle snakke med ham, men det kan jeg ikke. Det kan tross alt ødelegge vennskapet vårt, og det vil jeg ikke risikere. Men hva jeg skal gjøre, det vet jeg ikke. Foreløpig er alt jeg gjør å håpe på noe mer...

Helgekos og barndomsminner



Jeg sov dypt og lenge, og jeg spiste ikke frokost før klokken var 12. Da satt vi sammen alle tre, jeg og familien min, og drakk kaffe og spiste croissants. Det var en fin og rolig start på dagen, før de dro av gårde for å besøke noen slektninger på Moss. Jeg ble igjen hjemme. Inntullet i morgenkåpe med pusetøfler og pysjbukse begynte jeg å bake for meg selv. Jeg satt på en Taylor Swift-sang, og lyttet til tekster som "It feels like a perfect day to dress up like hipsters" og "Bakers gonna bake, bake, bake, bake, bake", og jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. Tekstene var som skapt for meg! Jeg strikket litt mens muffinsene stod i ovnen, og når de var ferdige spiste jeg en sammen med et glass melk.

Dagen seilte forbi, slik den ofte gjør når man står opp sent, og en liten stund senere satt jeg med en gammel venninne og drakk kaffe på cafe . Det er herlig å være med henne - vi har kjent hverandre siden vi var små. Vi har gjennomgått alle de kleine og pinlige fasene i livet sammen; jeg var der for henne når hun klippet i fingeren til gutten hun var forelsket i så han ble kjørt på sykehus (et uhell selvsagt) og hun trillet meg rundt på gårdsplassen da jeg brakk beinet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og jeg vet at hun alltid vil være i livet mitt. Både hun og familien hennes er omtrent en del av min egen. Den tryggheten gjør framtiden mindre skremmende og nedturene lettere å bære. Vi dro hjem til henne etter kaffedaten, og akkurat som vi gjorde hver helg fra vi var 5 til vi var 16 så sov jeg over hos henne. Jeg fikk luftet alle bekymringene og gledene og følelsene jeg hadde angående "vennen min", og hun snakket om kjæresten hennes, og hvordan de gled fra hverandre - sakte, men sikkert... 

Vi sovnet side om side inne på det velkjente soverommet hennes. Jeg tenkte på den gangen vi trodde et spøkelse hadde ødelagt barbiekjolen hennes, eller den gangen vi lagde muffins med melglassur og solgte dem i gata... Eller den gangen hun falt ned fra kjøkkenstolen og brakk halebeinet, eller den gangen vi brukte opp to tusen kroner på like klær. Vi har så mange minner sammen, og jeg vet at vi kommer til å få flere. Likevel er det litt vemodig å tenke tilbake på alle disse minnene. Jeg vokste opp sammen med henne, og nå er barndommen over. Fra nå av er ingenting sikkert lenger....

I dag var jeg lykkelig


Jeg våknet idag av at hunden min slikket meg i ansiktet. Solen skinte inn gjennom vinduet mitt, og luften som trakk fra vindussprekken var ren og søt; det luktet vår. Det var en herlig måte å våkne på. Sengetøyet mitt trakk til seg denne vår-luften og det luktet vidunderlig - trykt. Jeg krøllet meg sammen til en liten ball for å nyte den gode følelsen den gav meg. Hunden min la seg på hodeputa mi, og slik lå vi en stud og nøt vår-mårningen sammen. Sakte spredte det seg en følelse av lykke i kroppen min, og den forsvant ikke selv om jeg begynte å tenke på dagens gjøremål: En kapittelprøve og en litteraturdiskusjon (/vurderingssituasjon), begge omfattende og viktige for standpunktkarakteren. Jeg følte likevel ikke det velkjente suget i magen og stresset som normalt ville samlet seg i en knute bak i nakken. Kroppen min var fortsatt fylt med en herlig følelse, og jeg tenkte på alle gledene som dagen ville bringe. Etter skolen skulle jeg nemlig møte bestevenninnen min på kafé, og etter det var det helg. Og solen strømmet inn gjennom vinduet mitt. Og hunden min lå krøllet sammen på puten min. Og utenfor var det vår; fuglene kvitret. For første gang på årevis tenkte jeg at skolearbeidet ikke var alt. Det var en god følelse, og jeg var stolt av å ha den. Kanskje kan jeg bli flinkere til å stille mindre krav til meg selv? Kanskje jeg kan ta til takke med en 5+? Tiden vil vise. 

Jeg stod opp, tok en dusj og kledde på meg det første jeg fant i skapet. Til frokost spiste jeg gårsdagens sesar-salat mens jeg så en episode New Girl (jeg elsker stilen hennes!) og satt inntullet i yndlingsteppet mitt. Så kom jeg meg avgårde til skolen, og synet av vennen min (som jeg kanskje liker litt for godt) og bestevenninnen min fikk meg til å smile. Litteraturdiskusjonen gikk kjempedårlig; jeg satte meg fast flere ganger i diskusjonen, og jeg argumenterte mot vennen min. Hver gang han sa noe ble jeg fullstendig distrahert, og de eller velstrukturerte tankene mine gikk i helt gale retninger. Prøven min gikk også dårlig. Kanskje gikk det likevel bedre enn jeg trodde. Skoledagen var over i tretiden, og venninnen min og jeg gikk på kaféen rett utenfor skolebygget. Vi snakket lenge om alt og ingenting over en kopp kaffe. Hvordan skulle man håndtere å vokse fra vennene sine? Hvordan skulle man finne balansen mellom hard jobbing og å ha det gøy? Hvordan blir det å reise fra alt trykt og begi seg ut i den store verden etter videregående? Det var herlig å få tid til å snakke ordentlig med henne; i hverdagen rekker man ikke stort mer enn overfladiske kommentarer. Det gjorde at dagens skolerelaterte nedturer fadet i bakgrunnen og jeg kjente på hvor glad jeg var i henne - hvor mye hun betydde for meg. Det gjorde meg glad og stolt og trygg. Jeg tror hun følte det samme. 

Med et smil dro jeg hjem, og klokken fem dro jeg på restaurant med familien min og en venninne av dem - en jeg liker veldig godt. Det var hyggelig å se henne igjen, og vi koste oss - alle fire. De var flinke til å inkludere meg i samtalen, og venninnen deres var like morsom som alltid. Etter måltidet gikk jeg en lang tur med kameraet mitt. Jeg tok massevis av bilder, blant dem tre-bildet ovenfor. Det var herlig å gå slik alene, uten mål og mening. Og med et kamera i hånden var det lettere å se og sette pris på den vakre naturen rundt meg. Jeg storkoste meg virkelig. Blåveisen tittet fram overalt, og endene kvekket i vannkanten. Selv om klokka var åtte, var sola fortsatt fremme. Det var en fredelig tur, og jeg nøt at jeg kunne ta veien hvor som helst. Det gjorde at jeg følte meg fri og glad i hele kroppen. Det er tross alt de enkle gledene i livet som er de beste. 

Nå ligger jeg i sengen samen med hunden min og tenker over hvor usedvanlig bra denne dagen har vært. Det har vært deilig; alt blir så mye lettere når man er litt lykkelig. Hvis jeg får ti skal jeg lese litt før jeg legger meg, og før jeg sovner skal jeg drømme meg bort om vennen  min. Det gjør meg alltid i enda bedre humør, og drømmene mine blir ofte veeeldig fine :) 

Regn ute, men kos inne



I dag har det vært det perfektet leseværet. Ute har det vært grått og trist og regnet har bøttet ned omtrent uten stopp. Det gjorde det imidlertid mye enklere å sette seg ned med lekser uten å føle at man gikk glipp av sommerværet utenfor. Jeg lagde meg en kopp kaffe og satte meg i vinduskarmen for å følge med på regnet utenfor. Den trommende lyden av tegndråper som treffer taket har alltid vært en av mine favorittlyder - så beroligende og jevn. Jeg satt og spiste et glass med yoghurt og bær og tok fram favorittboken min (eller hvertfall for øyeblikket), "The Mysterious Island" (av Julies Verne, skrevet i 1874).  Det var så fint å sitte slik i vinduskarmen min med god mat og en god bok - og attpå til med en god lyd utenfor. Etter noe som virket som kun et øyeblikk hadde en time sust forbi, og jeg bestemte meg for at tiden var inne for å begynne på leksene.

Jeg satte på noen gamle Taylor Swift sanger, fra den tiden hun gikk i 60-talls klær, hadde pannelugg og stadig forelsket seg, for å ha på litt musikk i bakgrunnen. Det pleier vanligvis å gjøre arbeidet litt morsommere for meg, men i dag var det håpløst. Alle sangene hennes minnet meg bare om en venn av meg - en venn jeg egentlig skulle ønske var mye mer enn en venn. Hele ferien snakket vi konstant sammen, og på skolen sitter vi sammen og samarbeider på alle prosjekter. Han er virkelig søt og sjarmerende og så morsom at sev skoleflinke meg har vansker for å konsentrere meg om timene. Noen ganger får jeg inntrykk av at det kanskje kan bli noe mer mellom oss, men det er mulig ønsketenkingen min gjør meg fullstendig blind.

En stund satt jeg slikt og tenkte på ham, og på alt annet mellom himmel og jord, med Taylors stemme i bakgrunnen. Men så gikk det i døra og foreldrene mine kom hjem. Jeg ble røsket ut av dagdrømmen min og tok med meg skolearbeidet jeg egentlig skulle gjøre til favorittstedet mitt: vinduskarmen på rommet mitt. Jeg skjøv bestemt bort alle andre tanker og fikk til slutt skrevet ned litt om mediehistorie og trykkekunsten og til slutt et par refleksjoner om romanen "Brave New World" - et fantastisk stykke litteratur jeg anbefaler alle på det sterkeste å lese! Med alle sine Shakespear referanser, skildringer, filosofier, ideologier, politiske spørsmål, etiske utfordringer og skildringer er den like stimulerende som nydelig.

Men nok om det. Nå som klokka begynner å nærme seg åtte skal jeg ta med hunden min ut og gå en lang tur i skumringen. Da skal jeg la alle tankene fly som de vil og bare ta innover meg den nydelige parken vi alltid går til. Så får jeg heller ta opp igjen tanketråden om "vennen min" og fundere litt mer senere. Jeg er alltid så glad i kveldsturene våre; de får meg til å slappe av og så får jeg en time med frisk luft, På slutten av dagen gjør det at søvnen kommer så fort som bare det. Før jeg vet ordet av det ligger jeg nok og sover i sengen min med hunden på hodeputa. Ikke så verst igrunn :)

For min egen fornøyelses skyld



I dag bestemte jeg meg for å begynne å blogge - selv om tanken har vært der lenge. Jeg vil imidlertid, slik som Ibsens Løytnant Glahn sa, "skrive for min egen fornøyelses skyld." Jeg vil altså skrive fordi jeg selv ønsker det, ikke for å tilfredsstille eventuelle lesere. Med andre ord gir jeg dere en advarsel: Det kan hende dere finner bloggen min utrolig kjedelig, uten at jeg skal ta sorgene på forskudd. Meningen med denne bloggen, i alle fall for min egen del, vil være å finne meg selv gjennom å dele mine tanker og opplevelser. Forhåpentligvis ser alt litt klarere ut når det er skrevet ned. Og så selvfølgelig: Ved å lagre opplevelsene mine online vil det gi meg muligheten til å gjenoppleve dem når som helst! Altså appellerer denne ideen veldig til meg. 

Jeg kommer likevel til å blogge med en liten tvist. Fram til 1. september, som er om nøyaktig 5 måneder, vil jeg forbli anonym. Hvorfor? Fordi jeg har satt meg enkelte mål for meg selv som jeg ønsker å nå innen tidsfristen. De innebærer en endring av treningsvaner, spisevaner, leksevaner og liknende. Før jeg begynner å blogge, inklusivt fult navn og bilder av meg selv, vil jeg derfor presentere den beste utgaven av meg selv. Ikke for å bli likt av andre, men simpeltent for å gi meg den selvtilliten som trengs for å fronte seg selv offentlig - enten man får mange lesere eller ikke vil bildene ligge på nettet med fri tilgang for alle. For meg er det en big deal og en utfordring som jeg riktig nok ønsker å ta på meg, men under mine egne premisser. Så fram til begynnelsen av september vil jeg blogge om min hverdag anonymt, samtidig som jeg vil fokusere på hvordan jeg jobber for å nå målene mine. Forhåpentligvis vil det være noen lunde interessant likevel. 

Jeg burde kanskje også si noe om navnet på bloggen, "my vintage". Det valgte jeg fordi jeg er svært tiltrukket av vintage stil og levemåte, og en del av målene mine er å fordype meg i denne "kulturen" om du vil. I september vil jeg blogge mer om klesstilen som følger med, samt min egen tilnærming til en vintage livsstil. Mens jeg forblir anonym vil jeg imidlertid fokusere mindre på dette, og mer på hverdagen min. Det er imidlertid innholdet etter 1. september som virkelig er hovedideen bak bloggen; bloggingen fram til da er mer for å motivere meg selv og å forplikte meg til tidsfristen jeg har satt.

Håper dette blir like interessant for dere som det blir for meg!

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016
hits